E Stim / Tens / Elektrisk stimulering

Transkutan elektrisk nervestimulering (TENS) er en elektromedisinsk stimuleringsstrømbehandling med monofasiske eller (for det meste) bifasiske rektangulære pulser (vekselstrøm) med lav frekvens, 2-4 Hz (lav), eller høy frekvens, 80-100 Hz (høy), som hovedsakelig brukes til smertebehandling (analgesi) og muskelstimulering. Strømformene kan forekomme som konstante pulssekvenser av rektangulære nålepulser eller som avbrutte pulssekvenser, burst Tens. TENS-teknikken ble utviklet på 1970-tallet. Selv om det hadde vært eksperimentert med nevrostimulering i lengre tid, begynte den rasjonelle anvendelsen først med gate control-teorien om smerte (Patrick David Wall/Bill Sweet, C. Norman Shealy m.fl.).

Virkemåte

Effekten av TENS er omdiskutert. Det finnes både studier som viser effekt sammenlignet med placebobehandling, og studier som ikke har kunnet påvise noen fordel for TENS. Det foreligger ikke tilstrekkelig med studiedata til å kunne si noe sikkert om effekten.

En arbeidsgruppe i American Academy of Neurology (AAN) ledet av R. Dubinsky ønsket å finne ut om TENS er effektiv i behandlingen av smerter ved nevrologiske sykdommer, og gjennomførte en metaanalyse. I april 2009 var det identifisert elleve studier som oppfylte inklusjonskriteriene, dvs. som undersøkte TENS sammenlignet med placebo eller annen behandling, og som inkluderte minst ti pasienter. To klasse II-studier var tilgjengelige for ryggsmerter, som så ut til å vise en moderat nytte. To klasse I-studier, som hadde styrke til å påvise en forskjell på 20 % i antall pasienter som hadde nytte av behandlingen, og én klasse II-studie viste derimot ingen positiv effekt. Siden klasse I-studier gir sterkest evidens, mener forfatterne at TENS må kategoriseres som ineffektivt i behandlingen av ryggsmerter.

For behandling av milde smerter ved distal polynevropati hos diabetikere finnes det to klasse II-studier der TENS ble sammenlignet med sham-TENS, samt en klasse III-studie der høyfrekvent muskelstimulering ble testet mot TENS. Sammenlignet med placebo viste ekte TENS en moderat reduksjon i smerteintensitet på en visuell analog skala i de to klasse II-studiene, mens i klasse III-studien opplevde en større andel av de behandlede en fordel av muskelstimuleringen. Forfatterne konkluderer med at TENS kan ha en viss effekt i behandlingen av smertefull diabetisk nevropati. Det finnes imidlertid en rekke andre behandlingsmetoder for dette symptomet, og ingen av disse er direkte sammenlignet med TENS. Nevrologene konkluderer med at evidensen for effekten av en så hyppig brukt behandlingsmetode som TENS ved smertesyndromer er svært svak. De kan ikke anbefale metoden til bruk ved ryggsmerter på grunnlag av evidensnivå A. Selv om TENS kan vurderes til bruk hos pasienter med diabetessmerter, er kvaliteten på dokumentasjonen ikke særlig høy.

Elektrostimulering (også kjent som elektrosex, estim eller e-stim) refererer til stimulering med elektriske eller elektroniske hjelpemidler. Det spiller ingen rolle om dette gjøres med likestrøm eller lavfrekvent vekselstrøm. Stimuleringen utføres ved hjelp av spesielle apparater som for eksempel fiolette vegger.

Elektrisk stimulering har utviklet seg fra medisinsk stimuleringsstrømteknologi. De første behandlingene med stimuleringsstrøm ble utviklet rundt 1900 av Walther Nernst. Langt senere, rundt 1950-tallet, ble man klar over at disse behandlingsformene også kunne gi seksuell stimulering. De første skrittene mot elektrostimulering ble tatt med et apparat kalt Relaxacisor, som egentlig var ment for muskelstimulering. Elektrodene ble plassert direkte på eller i nærheten av kjønnsorganene. Disse teknikkene ble snart integrert i BDSM-leker.